Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Kejser og Galilæer
TILBLIVELSE
For å unngå den verste sommervarmen i Roma reiste Ibsen i slutten av juni 1864 sammen med andre skandinaver ut til Genzano ved Nemisjøen, 25 kilometer sørøst for storbyen. Lorentz Dietrichson forteller i sine erindringer at Ibsen og han var mye i lag om ettermiddagene, som de tilbragte under skyggefulle trær med lesning og samtale:
jeg erindrer specielt, at jeg en Dag laa der og læste Ammianus Marcellinus’ Beskrivelse af Julian den Frafaldnes Felttog, da Ibsen blev meget interesseret ved denne Læsning. Vi kom til at tale om Julian, og jeg ved, at Tanken om at behandle dette Stof digterisk den Dag for Alvor fæstede sig i hans Sind. Ialfald sagde han ved Samtalens Slutning, at han haabede, at ingen vilde komme ham i Forkjøbet med Behandlingen af dette Stof (Dietrichson 1896–1917, b. 1, 340).
Å gjøre keiser Julian til gjenstand for et diktverk ville kreve oversikt over de historiske forholdene under senkeiserdømmet; derfor fikk andre oppgaver, som ikke forutsatte så mye arbeid, forrangen hos dikteren. Tilbake i Roma skrev Ibsen 16. september 1864 et lengre brev til Bjørnson, hvor han blant annet forteller om sine litterære prosjekter: «Her i Rom er der en velsignet Fred til at skrive i; fortiden arbejder jeg paa et større Digt og har i Forberedelse en Tragedie ‹Julian Apostata›, et Arbejde, som jeg omfatter med en ubændig Glæde og som jeg vist tror skal lykkes mig». At forberedelsen var allsidig, kan vi se av listen over historiske verk som Ibsen ifølge utlånsprotokollene i Den Skandinaviske Forenings bibliotek lånte høsten 1864. Den 2. oktober lånte han tredje del av Karl Friedrich Beckers Verdenshistorie (dansk utgave av tysk nibindsverk, København 1855), Franz Fiedlers Geschichte des römischen Staates und Volkes (Leipzig 1839) og Heinrich Schmids Lærebog i Kirkehistorie (Kristiania 1853). Den 12. november lånte han første del av F. von Champagnys Die Cäsaren (Wien 1845), og 11. desember året etter lånte han tre bind til av samme verk. Den 25. juni 1866 lånte han religionskritikeren David Friedrich Strauss’ trykte foredrag Der Romantiker auf dem Thron der Cäsaren oder Julian der Abtrünnige (Mannheim 1847) (jf. Anker 1956b, 172–75). Av et brev han skrev til Roman Woerner så sent som 7. juli 1899, som svar på et spørsmål om bruken av historiske verk i arbeidet med Kejser og Galilæer, går det frem at han også hadde mye å takke det tyske biblioteket på Kapitol for. Han nevner at han har gjennomgått og gjort utdrag av en rekke kirkehistoriske forfattere, og at han ellers for det historiske stoffet har hatt mest nytte av Ammianus Marcellinus, historikeren og tidsvitnet som Dietrichson hadde introdusert ham for i 1864.
Det ble tidlig klart for Ibsen at han ville trenge tid til å sette seg tilstrekkelig inn i det historiske materialet, og at et forlenget opphold i Roma ville være sterkt ønskelig. Dette var bakgrunnen for at han 25. mars 1865 sendte en søknad til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim om å få bevilget en sum av 500 spesidaler, for å kunne arbeide ett år lenger med sitt drama med emne fra romersk historie. Søknaden ble avslått, men våren 1866 fikk han et bidrag på 100 spesidaler (jf. innledende kommentar til brevet). Ibsens gode venn Jakob Løkke kommenterer dette i et brev 10. mai 1866: «Det er uten al tvil hans Julian Apostata, et emne som jeg tror maa ligge ganske særdeles for ham» (sitert etter Ording 1927, 226; jf. Ibsens brev til Frederik Hegel 21. mai 1866). At forberedelsene til det store historiske dramaet var uvanlig krevende, både med hensyn til lesningens omfang og til tankearbeidet, kan vi også se av brevene Ibsen sendte til sin forlegger i København utover i 1860-årene. Det er tydelig av kildene at planen om dette verket satt langt inne og tidvis lot seg fortrenge av andre oppgaver.
I et nytt brev til Hegel 22. august 1866 nevner Ibsen at han av norske aviser har sett at regjeringen har bevilget ham 350 spesidaler av Stipendiefondet for Udenlandsrejser, selv om han ikke har søkt denne gangen. I et brev Ibsen skriver til sin gode venn Michael Birkeland 5. oktober 1866, gjetter han at det er ham og kanskje andre venner i Kristiania som har stått bak en søknad. Sammen med et honorar for en ny utgave av Kjærlighedens Komedie vil stipendiet sette ham i stand til å foreta en reise neste sommer til Paris, og deretter til Hellas, skriver han, trolig med tanke på forberedelsene til arbeidet med dramaet om Julian. Det meste av året 1867 gikk imidlertid med til å skrive Peer Gynt, og noen reise til Paris eller Hellas ble det ikke. Vinteren 1867–68 i Roma var igjen viet studier av bøker om keiser Julian og hans tid (jf. Bergsøe 1907, 305). Utlånsprotokollen for biblioteket i Den Skandinaviske Forening i Roma viser at Ibsen i tidsrommet 25. november – 11. desember 1867 lånte Edward Bulwer Lyttons historiske roman om Pompei i tysk oversettelse (Pompeji’s letzte Tage 1835) (Anker 1956b, 177). Romanen har innslag av mystisk filosofi, og kampen mellom hedendom og kristendom står sentralt i handlingen.
Hvor mye tid han har kunnet sette av til lesning av historiske verk mens han ennå bodde i Roma, vet vi ikke. Arbeidet med de to dramatiske diktene må ha tatt det meste av tiden 1865–67, på forsommeren 1868 reiste han med sin familie fra Roma, og etter opphold i Berchtesgaden og München kom de til Dresden i oktober samme år. Ibsen forteller i brev til Hegel 31. oktober at han har hatt et nytt skuespill, De unges Forbund, i tankene hele sommeren, og nå er hele utkastet skrevet ferdig. Igjen måtte Julian-dramaet vente. Etter at De unges Forbund var ferdig fra Ibsens hånd 2. mai 1869, kunne han vende seg til antikken igjen. Til Hegel skriver han i brev 10. juni 1869: «Nu skal jeg da endelig ifærd med det store og længe paatænkte Arbejde: ‹Kejser Julian›; jeg føler at det nu er voxet frem i tillstrækkelig Klarhed og naar jeg først begynder, vil det gaa strygende». I samme brev ber han om hvis mulig å få oversendt en artikkel i tre deler om Julians liv, skrevet av Andreas Listov og trykt i Fædrelandet våren 1866. Han kommer tilbake til sin plan også i neste brev til Hegel, bare fem dager senere: «‹Kejser Julian› sysselsætter alle mine Tanker; jeg tror der kan formes noget stort ud af det Stof.»
Imidlertid var det andre oppgaver som meldte seg. Ibsen tok imot en invitasjon til å delta i et språkmøte i Stockholm med tanke på å etablere en fellesskandinavisk ortografi, og han tilbragte to måneder der fra slutten av juli 1869. Han var nå en fetert dikter, og festlighetene i Stockholm gjorde det ikke mulig å arbeide seriøst med større diktverk. Til Hegel skriver han 22. september: «Planer till nye Arbejder har jeg nok af; men for at tage fatt maa jeg tillbage i min Ensomhed; her kan jeg ikke skrive.» Etter Stockholms-oppholdet gikk turen i oktober via Paris til Egypt; unionskongen Karl 4. hadde utpekt Ibsen som den ene av to norske representanter ved åpningen av Suezkanalen i 1869. Det er ikke usannsynlig at denne ferden til Orienten, hvor han fikk oppleve både ørkenlandskap, elvetrafikk og arabisk bykultur, det vil si geografiske forhold som kunne svare til omgivelsene der Julians østlige felttog foregikk, virket stimulerende på planene om å skrive et drama om den romerske keiseren (jf. Voigt 1921, 59). Det ble hans mest eksotiske erfaring. Også det å få det hjemlige på avstand mente han kunne ha en positiv betydning for dikterfantasien. Til Peter Hansen, en dansk medreisende på Egypt-turen, skrev han 28. oktober 1870: «Jeg må søge frelsen i det fraliggende, og da tænker jeg at tage fat på ‹Keiser Julian›.»
I midten av desember 1869, etter to måneders fravær, var Ibsen tilbake i Dresden. Nå stod det et par nye utgivelser av eldre tekster på programmet. Forlagsretten til Kongs-Emnerne var overtatt av Hegel; dette skuespillet skulle ut i en ny og litt omarbeidet versjon (1870), og det skulle forhandles med teatrene i Norden om oppførelse. En samlet utgave av Digte skulle også trykkes, og utvalget måtte vurderes. Dermed må Ibsen i brev til Hegel 11. april 1870 bekjenne forsinkelsen: «Mit nye Skuespil er endnu ikke kommet længere end til Udkastet».
Kanskje er Ibsen engstelig for at forleggeren skal bli utålmodig, og at det derfor gjelder å gi inntrykk av at det er like før arbeidet starter for alvor. I brev til Hegel 10. oktober 1870, blant annet om diktsamlingen, nevner han et nytt skuespill: «Mit nye arbejde, et skuespil i tre akter, har nu udformet sig så vidt i tanken at jeg en af dagene kommer til at lægge skriftlig hånd derpå.» Hvilket skuespill han tenker på, finnes det ingen opplysninger om. Med tanke på krigen mellom Preussen og Frankrike skriver han til Hegel 6. november samme år: «I denne bevægede tid kan jeg ikke samle min tanke på noget dybere.» Dramaet om keiser Julian var tydeligvis uaktuelt. Etter at Digte var kommet ut i begynnelsen av mai 1871, kunne Ibsen endelig gå løs på arbeidet med sitt keiserdrama. Den 12. juli skriver han til Hegel og beklager at det er gått to måneder uten at han har svart på siste brev fra forleggeren. Men han har en god grunn for sin lange taushet: «Jeg er i fuldt arbejde med ‹Kejser Julian›. Denne bog vil blive mit hovedværk, og den optager alle mine tanker og al min tid. Den positive verdensanskuelse, som kritikerne så længe har afkrævet mig, skal man her få.» På ny ber han om å få tilsendt Listovs artikler våren 1866, og han vil gjerne ha også andre danske bidrag som kan hjelpe ham med relevante historiske fakta. Han nevner at han har Neanders tyske verk om Julian, og dessuten Strauss’ trykte foredrag, «men hans bog indeholder kun raisonnerende galskab, og den kan jeg selv præstere. Det er fakta, jeg behøver.» For å imøtekomme Ibsens ønsker har Hegel trolig sendt til Dresden både Listovs artikler og en oversettelse til dansk av utdrag av annen del av Albert de Broglies L’Église et l’Empire Romain au IVe siècle (1857–59). Denne oversettelsen, ved Henrik Nicolai Clausen, er trykt i bind 9 (1861) og bind 10 (1862) av Nyt Tidsskrift for udenlandsk theologisk Litteratur. Utdragene gjelder kapitlene «Julian som Keiser» og «Julian som Christendommens Forfølger» (jf. Svendsen 1937, 527).
Blant dem som kjente til at Ibsen nå arbeidet med et drama om keiser Julian, var Georg Brandes. Han mente nok at dikteren i denne saken kunne være tjent med litt assistanse. I et brev til Ibsen 7. august 1871 skriver han blant annet:
Æmnet «Julian» er sikkert et af de interessanteste for en Digter, men frembyder tillige en Vanskelighed som faa andre poetiske Sujetter frembyde. Læseren vil nemlig i et saadant Værk søge mere end en poetisk Skildring, han vil vente at finde et Indlæg for eller imod bestaaende Samfundsmagter. Det har været den stakkels Julians Skæbne at blive brugt som Fane (G. Brandes & E. Brandes 1939–41, b. 1:2, 499).
Videre omtaler Brandes Voltaires Julian-portrett, hvor han fremstår som en avgud, en mønsterfilosof og mønsterregent, og Strauss’ «lille mesterlige Pièce om Julian», hvor han, imot hva man skulle vente, blir gjort til skyteskive fordi han ikke hadde blikk for virkeligheten, men drømte «om at tilbageføre en forgangen Tid, der aldrig mere kunde vende tilbage» (1939–41, b. 1:2, 500). Det ser ut som Brandes er engstelig for at Ibsen vil fremstille Julian i et altfor positivt lys, slik Voltaire hadde gjort.
I brev til Brandes 24. september 1871 kan Ibsen forsikre den unge kritikeren om at denne ikke hadde gjort ham urolig. Han var «forberedt på deslige betænkeligheder», men han tar stoffet annerledes enn Brandes forutsetter:
Under beskæftigelsen med «Julian» er jeg på en viss måde bleven fatalist; men dette stykke bliver dog et slags fane. Frygt for øvrigt ikke for noget slags tendensvæsen; jeg ser på karaktererne, på de krydsende planer, på historien, og giver mig ikke af med «moralen» af det hele – forudsat at De ikke under historiens moral vil forstå dens filosofi; thi at en sådan kommer til at skinne frem som den endelige dom over det kæmpende og sejrende, er en selvfølge.
Høsten 1871 kommer det større fart i arbeidet med dramaet om Julian. Ibsen har nå fått en ny forståelse av det historiske stoffet. Han har i ettertid kommentert denne fasen av skapelsesprosessen, overgangen fra stoffinnsamling til skriving. I et brev til professor Julius Hoffory i Berlin skriver han fra München 26. februar 1888 at Kejser og Galilæer er det første skuespillet han har skrevet under påvirkning av tysk åndsliv:
Mit livssyn var dengang endnu nationalt skandinavisk og jeg kunde derfor ikke komme til rette med det fremmede stof. Så oplevede jeg den store tid i Tyskland, krigsåret og udviklingen bagefter. Alt dette bar for mig på mange punkter en forvandlende magt i sig. Mit syn på verdenshistorien og på menneskelivet havde hidtil været et national-syn. Nu udvidede det sig til et stamme-syn, og så kunde jeg skrive «Kejser og Galilæer».
Slik oppfattet Ibsen ved tilbakeblikk sin åndelige utvikling som en følge av den tysk-franske krig 1870–71, noe som underbygges av at ingen av de egenhendig daterte utkastene er eldre enn 24. juli 1871 (jf. Manuskriptbeskrivelse, manuskript 4, under Datering ).
I denne tidlige fasen av skrivearbeidet følger Ibsen en plan om å dele handlingen i tre hoveddeler. Den danske forfatteren Vilhelm Bergsøe, som oppholdt seg i Italia i årene 1863–69 og tilbragte mange ettermiddager på spaserturer med Ibsen både i Roma og på Ischia, forteller fra en samtale våren 1868 at Ibsen, som var opptatt av planen om et verdenshistorisk drama med Julian Apostata som den sentrale personen, plutselig spurte om grunnen til at man ikke kunne skrive en tragedie i ni akter. Bergsøe mente at det ville bli umulig å spille en så lang tragedie; publikum ville ikke kunne holde tankene samlet i ni akter, «‹men du kan jo dele den.› ‹Ja – jeg kan dele den,› sagde han, og saa fulgte jeg ham til hans Hjem uden at han talte et Ord» (Bergsøe 1907, 307).
Da skrivingen skjøt fart høsten 1871, hadde Ibsen altså bestemt seg for en tredeling. Hegel hadde fått inntrykk av at det nå var like før manuskriptet var klart til utgivelse, men dette var en misforståelse som Ibsen i brev 19. januar 1872 er rask med å oppklare: «Første afdeling er færdig; jeg arbejder på anden afdeling; men tredje afdeling er slet ikke skreven endnu!» Mens Ibsen holdt på med et skrivearbeid, var han naturlig nok omhyggelig med å unngå enhver forandring eller forstyrrelse. Det ser ut til å ha vært særlig viktig i forbindelse med dette store prosjektet. En tid hadde det vært tale om å flytte tilbake til Norge, noe han nevner i en søknad til Kirke- og undervisningsdepartementet 24. februar 1872 om et fornyet stipendium, men en slik flytting måtte utsettes av hensyn til arbeidet han nå var i gang med:
en ny, omfangsrig digtning gør mig dette umuligt. Den sindets uro, som nødvendigvis er forbunden med ombytning af opholdssted og med genindtræden i omgivelser, der, efter et mere end otteårigt fravær, i mange henseender er blevne mig fremmede, vilde ikke kunne undgå at efterlade uheldige spor i et ufuldført arbejde, hvis indre struktur i særlig grad påkræver en hel og ensartet støbning.
Av de følgende brevene til Hegel går det frem at Ibsen daglig arbeider på «Kejser Julian» (jf. brev 2. mars 1872), og 24. april kan han fortelle at han snart er ferdig med annen del, og at «Den tredje og sidste vil gå som en leg». I brev fra Berchtesgaden 8. august 1872 melder han at trilogiens annen del, et skuespill i tre akter med tittelen Julians frafald, er under renskriving og vil ha et lignende omfang som første del. «Det tredje stykke, ‹Julian på kejserstolen›, blir i 5 akter, og er så betydelig forberedt at det vil gå ulige hurtigere fra hånden end det foregående». Det som nå er ferdig, danner et avsluttet hele, og ville kunne bli utgitt separat, men han finner det likevel best av hensyn til det samlede inntrykket å la alle tre stykkene komme ut samtidig.
I brev av 27. september 1872 til sin svoger Johan Herman Thoresen antar Ibsen at tredje del vil være ferdig til jul, og så sent som 20. november kommer han i et brev til Hegel inn på sitt bestemte håp om at arbeidet skal være ferdig ved årets utgang. Ellers er den utgående korrespondansen sparsom i disse månedene; til Edmund Gosse skriver han 20. februar 1873 at han har ønsket å sende et lengre brev, men det har ikke vært mulig: «Fra 21de November til 16de Februar har jeg imidlertid bogstavelig ikke havt en ledig time.»
At stoffet er hentet fra kilder på ulike fremmedspråk, gresk, latin, fransk og tysk, delvis i oversettelse, har ført til visse filologiske vanskeligheter; spesielt gjelder det skrivemåten av latiniserte greske navn, og slikt må det ryddes opp i før verket kan sendes ut. I slike ting henvender Ibsen seg til gamle venner i Det lærde Holland, som på sin side er overbevist om at det denne gangen er et uvanlig viktig verk som er under utførelse (jf. Ording 1927, 226). Ibsen hadde særlig god hjelp av filologen Jakob Løkke og den greskkyndige historikeren Ludvig Daae. Til Daae skriver han 4. februar 1873 med spørsmål om diverse greske navn som han har tilegnet seg blant annet via latinske former, men som han gjerne vil gjengi med tilnærmet greske endelser. Han har dessuten fått kjennskap til et skrift av Eunapios om mystikeren Maximos; det skal være på gresk, og han ber om at Daae får tak i skriftet og sender et kort referat av hva som står i det. Ludvig Daae er ikke sen om å etterkomme Ibsens ønsker, og 23. februar 1873 kvitterer Ibsen for hjelpen med nye spørsmål. Han har forstått det slik at Eunapios’ skrift likevel er på latin. Det må være en misforståelse; Eunapios skrev på gresk, men Daae har trolig fått tak i en latinsk oversettelse, Vita Maximi, som han benytter i sitt svar. Av det Daae gjengir, kan Ibsen med tilfredshet slå fast at ikke noe i skriftet er i strid med det han har oppfattet av andre kilder og har gjort bruk av. Som takk for verdifull assistanse var Ibsen i brevet til Daae mer meddelsom enn han hadde for vane å være når det gjaldt å gi opplysninger om et kommende dramatisk verk. Det viser seg at han nå har gått bort fra planen om å innrette handlingen som en trilogi; verket har funnet sin endelige form som dobbeltdrama:
Det arbejde, jeg nu udgiver, blir mit hovedværk. Det fører titelen: «Kejser og Galilæer», og indeholder 1.) «Cæsars frafald», 2.) «Kejser Julian». Hvert af disse er et stort drama i fem akter. Stykket behandler en brydning mellem to uforsonlige magter i verdenslivet, som til alle tider vil gentage sig, og på grund af denne universalitet kalder jeg bogen «et verdenshistorisk skuespil». Forresten findes der i karakteren Julian, ligesom i det meste af hvad jeg i de modnere år har skrevet, mere åndeligt gennemlevet, end jeg gider gøre publikum rede for.
Den planlagte trilogiens første del hadde tittelen «Julian og visdomsvennerne». Etter omarbeidelsen fra tre til to deler bruker Ibsen det meste av opptrinnene og dialogen som de tre første aktene i dramaets første del, Cæsars frafald. De fleste faser av arbeidet er godt belagt i manuskriptmaterialet, se Manuskriptbeskrivelse, manuskript 4 (NBO Ms. 4° 1111). Ibsen begrunner ikke denne endringen i verkets struktur. Han kan ha funnet at handlingen ville bli mer dramatisk ved en konsentrasjon. Blant annet er dialogene mellom Julian og Agathon (kalt Theodorus) og mellom Julian og Gallos (kalt Gallus) forkortet. Materialet viser at de tre aktene i første del var tenkt lokalisert i Konstantinopel, Athen og Efesus, det vil si den østlige delen av riket, mens annen del var lagt til den galliske provinsen i vest (eksempler: «Cæsars lejr i det østlige Gallien» (NBO Ms. 4° 1111a, bl. 326r), «Cæsars palats udenfor Paris» (NBO Ms. 4° 1111d, bl. 134v) og «i Vienna» (NBO Ms. 4° 1111a, bl. 270–72)). De to siste stedene er i den endelige redaksjonen overført til fjerde og femte akt av første del. For siste del, Kejser Julian, er det ikke registrert noen endring. Dobbeltdramaets helhetshandling er ikke blitt gjennomgripende endret ved overgangen fra tredelt til todelt skuespill. Det som var planlagt og delvis ferdigskrevet som tre + tre + tre akter, er i den endelige formen omredigert til fem + fem akter.
I brev til Hegel 6. februar 1873 har Ibsen «den store glæde at kunne melde Dem at mit store arbejde er færdigt, og lykkeligere tilendebragt end noget af mine tidligere». Planen har hele tiden vært under utvikling, slik at det første stykket må renskrives enda en gang. Arbeidet med renskriften (trykkmanuskriptet) kan ikke begynne før om åtte dager. Grunnen er at han venter på kyndig veiledning om rett skrivemåte av en del greske navn. Han lover forleggeren en porsjon renskrift på 48 sider hver åttende dag. Det andre stykket kunne godt sendes til trykkeriet i den formen det har, men han har valgt å skrive av dette også, «for sikkerheds skyld» – trolig for å ha et manuskript i bakhånd dersom sendingen skulle gå tapt.